SSO: Tsjaikovskijs Pathètique med Andris Poga

torsdag 04. november 202104. nov 2021 19:30 Kjøp

Fartein Valen
BILLETTER KR 85 - 480 (INKL. SERVICEAVGIFT)



Det er lidenskapelig musikk som i kveld skal fremføres: Åndelig lidenskap og heftig selv-utlevering. Et unntak er den lyse karakteren i Prokofjevs første fiolinkonsert.

PROGRAM
Vasks: Musica appassionata
Prokofjev: Fiolinkonsert nr. 1
Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6, Pathétique

MEDVIRKENDE
Andris Poga, dirigent
Baiba Skride, fiolin

VARIGHET
ca. 2 timer, inkludert pause.

Latviske Peteris Vasks kan skilte med en imponerende verkliste. En tid var han opptatt av minimal music, slik som også estlenderen Arvo Pärt er. I likhet med ham har Vasks hang til det religiøse. Vasks har aldri nølt med å ta begrepene ‘sjel’, ‘det åndelige’, ‘Gud’ i bruk i forbindelse med sin musikk. Og han mener ad dette ikke kan uttrykkes i ord, selv om musikk er et slags språk, eller språklik (snarere enn språklig). Ikke for ingenting kalte man en gang Vasks for en «predikant i toner». I de senere år har Vasks skrevet mye for strykeorkester. Også hans Musica appassionata (fra 2002) er for et slikt orkester. Det betyr jo «lidenskapelig musikk» og Vasks legger her ikke demper på seg. Verket ender som en slags stille bønn, og det er preget av kontemplasjon. Men også emosjonelle stigninger og lidenskapelige utbrudd har sin plass i den sterkt uttrykksfulle musikken.

Sergej Prokofiev skrev to fiolinkonserter, den første i årene 1915-17, men først uroppført i Paris i 1923. I 1917, revolusjonsåret, skrev Prokofiev forbausende mange verk. Mangelen på tromboner og tilstedeværelsen av harpe gir fiolinkonserten en lys karakter. Tubaen har imidlertid en sentral rolle. Klangbildet er klart, med sparsomme midler. Melodien i begynnelsen av verket skal ifølge komponisten selv spilles drømmende (sognando). Men denne melodien synes å spinne videre i det uendelige, alt mens det kommer til nedover-styrtende løp som lyder som lynnedslag. Andre sats formelig jager gjennom rommet, svært hurtig (vivacissimo) og ikke uten virtuos lidenskap. Finalen er full av sarkastisk ironi og det man kan kalle musikalske grotesker. Da kritikere påpekte at Prokofiev ikke skrev idiomatisk for fiolinen, svarte han: «Til «en gentleman som fant konserten for «lite konsert-messig», vil jeg gjerne opplyse om at i Paris likte de bedre solisten enn selve konserten.»

Tittelen på symfoni nr. 6 i h-moll, Pathétique, var ikke Tsjaikovskijs egen, men et forslag fra hans bror. Det er i grunnen en god tittel på dette verket som inneholder både det heftigst tenkelige og en klagende slutt (adagio lamentoso). Med den langsomme innledningen med en stigende og så en fallende ters, settes den feberaktige stemningen. Denne store førstesatsen har en veldig dynamisk spennvidde – fra pppppp til ffff, som det står i partituret. Her er mye patos, hysteriske klimaks, larm og smell, men det avgrunnsdype ligger ikke langt unna. Andresatsen er en slags valse macabre, raffinert, mens tredjesatsen har noe marsjaktig over seg, som en kortesje i en russisk opera. Her går det vilt for seg, så vilt, heftig og larmende at man tror symfonien skal slutte slik. Men det er ikke tilfelle; det begynner igjen, lidenskapelig og nervøst, og slutter med at tromboner og basstromme gradvis synker til ppppp, satsen ender i moll og forsvinner i stillhet.

ARRANGØR
Stavanger Symfoniorkester

Klassisk Stavanger Symfoniorkester Symfoni