SSO Hovedserien: Sesongåpning – Ode til gleden!

torsdag 06. september06. sep 19:30 Kjøp

Fartein Valen - Symfoni
BILLETTER KR 75 - 530 (INKL. SERVICEAVGIFT)



Jon-Roar Bjørkvold: «An die Freude! – Til Gleden! Fra spedbarnssang til Beethovens 9nde symfoni», musisk prolog.  
Beethoven: Symfoni nr 9
Christian Vasquez, dirigent
Gal James, sopran 
Kristina Hammarstrøm, mezzo
Marcel Beekman, tenor
Konstantin Wolff, bass-baryton
Medvirkende: Stavanger symfonikor
Stavanger Symfoniorkester har valgt stemmen som et underliggende tema for hele denne sesongen, dermed ligger alt til rette for en storartet sesongåpning med symfonien over alle symfonier, og ikke minst symfonien der stemmen slapp til for første gang: Beethovens symfoni nr. 9 for orkester, kor og solister. Denne storslåtte ode til gleden, bygget over diktet An die Freude av Johann Christoph Friedrich von Schiller, satte et majestetisk punktum for en komponistgjerning uten sidestykke i musikkhistorien da den ble urframført i Wien, kort tid før Beethoven døde.
 
Den sagnomsuste premieren fant sted 7. mai 1824, for et Theater am Kärntnertor fylt til trengsel. På tross av at Beethoven var stokk døv insisterte han på å dirigere konserten selv, mens en febrilsk konsertmester hadde et svare strev med å holde kor, orkester og solister samlet. Da jubelen brøt løs etter finalen hadde Beethoven kommet fullstendig ut av det. Han dirigerte videre på iherdig vis i lang tid etter sluttakkordene, helt til en av sangsolistene stoppet komponisten ved å vende ham forståelsesfullt mot publikum slik at han, om ikke hørte, så i hvert fall kunne se begeistringen fra Wiener-publikummet. De viftet iherdig med hatter og alt de hadde for hånden for å vise sin hyllest, Beethoven skal ha blitt mektig rørt av det han så.
På tross av den umiddelbare suksessen ble symfonien nærmest glemt gjennom flere tiår. De enorme dimensjonene etter den tidens standard og de virtuose utfordringene for orkestermusikerne, koristene og solistene skremte konsertarrangørene.  Men etter hvert som orkestrene vokste i størrelse og kvalitet, og komponister som Mahler og Wagner hentet partituret fram i lyset igjen, kom symfoniens enestående storhet til sin rett.
I dag er Beethovens 9. symfoni blitt selve flaggskipet i den symfoniske tradisjonen. Nesten 200 år etter urframførelsen er den fremdeles et løft for enhver orkesterinstitusjon, men den er og blir en begivenhet som fremdeles fyller konserthusene til siste plass, fordi den er så mesterlig skrevet og nydelig flettet omkring diktet til Schiller, og fordi den løfter fram en urokkelig tro på livet og friheten, høyt hevet over alt det destruktive og deprimerende enhver tidsalder og ethvert menneske må forholde seg til.